Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det første kapittel:
Av hans fylde har vi alle fått,
nåde over nåde.
For loven ble gitt ved Moses,
nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.
Hvordan ser den vei ut som gjør oss til hele mennesker, mennesker som ser lenger enn seg selv og egeninteressen? Som i tillit og ansvarlighet «åpner dører mot verden og fremtiden»? Og hvilke kriterier skal legges til grunn for å tilhøre fellesskapet? På den ene side høyst aktuelle spørsmål, og samtidig historiske og evig aktuelle spørsmål.
Vi markerer i dag reformasjonsdagen sammen med protestantiske kirker over hele verden, den 31. oktober. Selve datoen skriver seg tilbake til hendelser for mer enn 500 år siden, nærmere bestemt til 1517, da de s.k. «avlatstesene» henges opp på kirkedøren i Wittenberg. Jeg vil tro at de fleste av dere nå får bilder på netthinnen av den opprørske munken Martin Luther, som i munkekutte og med hammer i hånd, sint, formelig hamrer tesene til kirkedøren i Wittenberg. Det er som om kirkedøren slår sprekker!
Hammerslagene er en myte. Selve dette bildet stammer fra 1800-tallet hvor man i Tyskland gjør Luther til nasjonal helt og samlingsfigur. Luther hang ikke opp tesene, det var det universitetets tjener, pedell, eller vaktmester som gjorde. Det var hans oppgave – kirkedøren var faktisk universitetets offisielle oppslagstavle den gang, og når noen inviterte til debatt, i tese-form slik Luther gjorde, ja så var det på kirkedøren det skulle henges opp. Så det som skjedde tilhørte den alminnelig dagsorden, men følgene ble som vet vi omfattende.
* * * * *
Hvordan ser den vei ut som gjør oss til hele mennesker, mennesker som ser lenger enn seg selv og egeninteressen? Hele mennesker for både Gud og verden? Det var Luthers problem og spørsmål. Luthers oppdagelse og løsning er både enkel og komplisert: Han finner et nytt gudsbilde i Bibelen, at Gud ikke er en streng og truende dommer, men en Gud som møter mennesket med nåde. Veien til meg selv og til Guds frelse, er å leve i Guds nådige og kjærlige blikk på meg, og ikke mitt eget eller andres blikk. Det går om å motta seg selv i nåde, som gave. Det er ingen prestasjon vi skal innfri eller oppfylle. Ikke loven men nåden, det er veien, som vi hørte i evangelieteksten i dag.
I dag er Luthers hardt fremkjempede erkjennelse noe vi forholder oss til som en selvfølge. Vi «vet» i dag at veien for at et barn skal vokse og bli et helt menneske heter kjærlighet og omsorg, ikke de rigide regler og strenge krav. Vel trengs både regler og krav, men uten at barnet vet at det er elsket og at det møtes med omsorg, blir regler og krav nådeløse og destruktive. Og her er det heller ikke stor forskjell på barn og voksne. En relasjon som bygger på krav blir raskt destruktiv om den ikke også bygges på respekt og aktelse.
For ganske nøyaktig 500 år siden sitter Martin Luther på borgen Wartburg i Sachsen i Tyskland, hvor han nå skjuler seg fra verden etter at han er lyst i bann og, på riksdagen i Worms i 1521, nettopp er erklært fredløs. Han er nå satt utenfor samfunnets rettsorden, samfunnets lover gjelder nå ikke for ham, han er i livsfare, og han skriver nå med hans egne begrep: Det går om å motta Kristus som gave – før du gjør Kristus til eksempel. Altså å hvile i Guds nåde blikk, som sier «du er min», med alt hva du er og har, før du strekker deg moralsk og etisk. Gaven er før eksemplet som du skal følge, er Luthers formulering!
Jeg tror at vi på mange måter vet at det er slik. At når vi snur på forholdet, når det settes forutsetninger for hvem og hva vi er, og for vår tilstedeværelse og vår plass i samfunnet, ja da måles vår verdi og vårt verd, vi sorteres i a- og b-lag. Det er et hardt fellesskap, et hardt samfunn. Gaven er før eksemplet, formelig roper Luther til oss over 500 år. På reformasjonsdagen, den 31. oktober, minnes vi nettopp det.
Veien som gjør oss til hele mennesker, veien til å leve hele og sanne liv, går ikke om å overholde konvensjoner, lover og regler, verdslige eller religiøse, det ligger bortenfor moralen. Det består i å ta imot seg selv i nåde, ikke fordi vi fortjener det men fordi vi får leve i Guds kjærlighet til skapningen. – Det er evangeliet. Og nettopp nåden er så det jordsmonn moralen kan vokse i.
* * * * *
«Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde. For loven ble gitt med Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.» –Men dere, hvilken lov og hvilken nåde snakker vi om?
Middelaldersamfunnet var et enhetssamfunn hva angår religion og verdier, hva vi vil kalle et monokulturelt kristens samfunn. Og loven, etikken og moralen var et individuelt prosjekt, hvor det hele og sanne liv på fundamentalt vis ble forstått som å ha sin rot i moralen – altså hva Luther gjør opprør mot.
Paulus og de første kristne, de levde i Romerrikets multikulturelle og -religiøse samfunn, et helt annet samfunn, og da hadde loven en annen rolle og funksjon. Loven handlet mindre om den individuelle moral, og var mer sorterings-mekanisme for å være innenfor eller utenfor Guds utvalgte folk. Dette er noe Bibel-forskerne har blitt var de siste 40-50 årene. For de første kristne startet jo startet som en jødisk sekt – de var jøder, men altså med Jesus-troen. Nå var spørsmålet om de gamle lovens krav for å tilhøre Guds utvalgte folk fortsatt skulle gjelde, krav særlig knyttet til omskjæring og forskrifter for hva man kan spise. Dette er de store og avgjørende spørsmål de første kristne står overfor og som vi leser om i Det nye testamente. Paulus vet vi vinner frem i diskusjonene den gang, konklusjonen er at man ikkemå la seg omskjære eller følge spiseforskriftene for å tilhøre Gudsfolket. Det åpnes opp! Her er det kristendommen som religion fødes, fra å være en jødisk sekt fremholder man nå at nåden og sannheten i Jesus Kristus opphever de gamle skiller mellom innenfor og utenfor.
For både Paulus og Luther er Jesus «nåde og sannhet». For Luther gikk det om den personlige kampen mot det å gjøre moral til veien mot det hele og sanne liv. For Paulus var det den kollektive kampen mot det å la religiøse forskrifter og konvensjoner sortere og bestemme innenfor eller utenfor fellesskapet. «Her er ikke jøde eller greker,.. slave eller fri, ..mann og kvinne» sier Paulus. Vi ser forskjelligheten – individuell-kollektiv.
* * * * *
I dag. Hvordan ser den vei ut som gjør oss til hele mennesker, mennesker som ser lenger enn seg selv og egeninteressen? Som i tillit og ansvarlighet åpner dører mot verden og fremtiden? Hvilke kriterier skal legges til grunn for å tilhøre fellesskapet, her hos oss, på St.Hanshaugen og i Norge?
Spørsmålene våre ligger tett på de spørsmål vi ser at Paulus og Luther, på ulikt vis, baler med. – Vårt samfunn ligner mer på det multikulturelle samfunn Paulus levde i, enn det monokulturelle samfunn som kjennetegnet Luthers samtid, samtidig som vi erkjenner at de spørsmål Luther slåss med på ulikt vis jo også er våre.
Vi møter spørsmålene både som enkeltpersoner og som kollektiv. Men verken som enkeltpersoner eller som kollektiv tror jeg vi finner de helt enkle svar, for vi må gjøre de til våre. Men dere, som Kristus-troende, for oss som setter vår lit til snekkersønnen fra Nasaret, at det er i ham vi ser «nåden og sannheten», at gaven er før eksemplet, og at ingen konvensjoner eller forskrifter, får bestemme hva vi er som mennesker, ja så har vi et avgjørende fundament å tenke videre fra. Vi er i dag kallet til å leve våre liv som hans disipler!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet.